Historien om Barry

Lavinehunden Barry ble født 1800 og levde sammen med munkene og andre fjellredningshuder på Hospitset 10 000 fot over havet ved Sankt-Bernhard-passet (tidligere Mont-Joux-passet som ligger mellom Martigny i Wallis og Aosta i Italia). I løpet av sine 12 år som aktiv fjellredningshund, bidro han til å redde rundt 40 menneskeliv. Boken ”Barry vom Grossen St. Bernhard” av forfatteren Marc Nussbaumer kom ut i forbindelse med at det var 200 år siden Barry ble født. Forfatteren fastslår i boken at også uten alle glorifiserte myter, forblir Barry et verdig symbol for både hundenes enestående evner; så vel som munkenes innsats som veivisere og livreddere gjennom flere hundre år…

Den mest berømte legenden om Barry handler om redningen av en liten gutt. Moren hadde omkommet i en lavine. Ifølge berettelser skal Barry først ha varmet den halvt ihjelfrosne gutten med sin egen kropp. Deretter vandret Barry gjennom snømassene frem til hospitset med barnet klamrende fast på ryggen. Legenden sier at hunden selv grep klokkesnora med munnen for å ringe med portklokken for å bli sluppet inn.

Barry døde en naturlig død i en alder av 14 år etter å ha tilbrakt sine to siste år i Bern. Kroppen hans ble preparert for ettertiden på grunn av hans bragder. Den dag i dag står Barry i foajéen på Naturhistoriske Museum i Bern. Både barn og voksne kommer fra hele verden for å se han. Barry er definitivt ikke langhåret, slik enkelte kunstnere har fremstilt han opp gjennom årene. Dessuten er han ganske småvokst i forhold til den St. Bernhard-rasen vi kjenner i dag. Den konserverte kroppen ble rekonstruert etter nye metoder i 1923 og man antar at 80% av skinnet fortsatt tilhører den opprinnelige Barry.

Ifølge ulike berettelser skal mange lavinehunder ha båret ulik proviant til trengende i isødet. Så vel kagger som kalabasser med vin, likør eller ”lebenswasser”, kurver med brød og kjøtt er noe av den proviant som blir beskrevet. De geistlige benyttet hundene som kløvdyr av ulik last under transport og patruljering. Når vi imidlertid kommer til selve fjellredningsarbeidet med hundene under søk i lavinene, regner man med at en tønne under halsen ville være veldig upraktisk. Således bør tønnen som i dag henger under Barry’s hals regnes mer som en symbolsk sak som ”materiell så vel som geistlig hjelp og bistand til nødlidende” ifølge Marc Nussbaumer.

Man må helt frem til 1600-tallet før man finner dokumentasjon på at munkene benyttet hunder i sin fjellredningstjeneste i fjellpasset. I løpet av 250 års samarbeide mellom mennesker og hunder i passet, skal hundene ved hjelp av sin usedvanlige lukt- og stedsans, ha bidratt til bergingen av mellom 2000 og 2500 mennesker.