Barna spekulerte på hva de skulle gi bestefar til jul. ”Vi gav ham strømper og slips i fjor,” sa Turid. ”Og lommetørklær i forfjor,” sa Finn. ”Året før var det strømper og slips igjen,” sa mor. Hun kom med stoppekurven sin. ”Skjerf har han ikke bruk for, han som sitter i stolen sin nesten bestandig,” sa Turid. ”Nei, stakkars bestefar, kunne vi bare finne på noe som fikk ham til å glemme den stygge gikta,” sukket mor.

 De satt og tenkte i taushet en lang stund alle tre. Da banket det på ruta. Tikk, tikk, sa det, og en liten fugl skakket på hodet og tittet inn til dem. ”Så nydelig,” hvisket Turid, ”hva slags fugl er det, mor?” Men før mor kunne svare, var fuglen vekk. ”Jeg skulle ønske...” sa Turid, men lenger kom hun ikke. ”Jeg har det, jeg har det!” ropte Finn begeistret. ”Julegaven til bestefar! Jeg vet noe han kan ha glede av hver dag hele året!” ”Så han glemmer gikta?” spurte Turid spent. ”Sikkert,” svarte Finn, men mer ville han ikke si.

 Om formiddagen lille julaften hadde Finn det svært så travelt i stua. Han hadde stengt døra, og de hørte det snekret og hamret der inne. Men om kvelden var et ikke noe nytt å se i stua, enda alle så seg godt omkring. Turid og mor så hemmelighetsfulle ut.

 ”Nå Turid, har du felt av strømpene mine da?” spurte bestefar ved kveldsmaten. ”Strømper!” ropte Turid, ”å nei, det er noe mye finere. Du gjetter det aldri, det er noe ute!” Med den gikta mi, tenkte bestefar og så urolig ut.

 ”Vi hadde tenkt å gi deg gaven i morgen tidlig, bestefar, gjør det noe?” spurte Finn. Nei, bestefar syntes ikke det. Han tenkte barna var sprekkeferdige med nyheten sin. Og sant å si ble han litt spent selv også!

 Julaften morgen var alle tidlig oppe. De satt i stua alle sammen da stokken til bestefar dunket i gangen.

Mor fikk ham ned i lenestolen ved vinduet, og Turid sprang etter pleddet hans. Så gikk Finn fram og holdt en hel liten tale : ”Vi ville gjerne gi deg noe du kunne ha glede av hver dag, forstår du, så du ikke skal kjede deg så fælt, tenkte vi, og derfor har vi laget noe selv til deg. Flytt deg da, far, så bestefar kan se det,” sa Finn. Far flyttet seg vekk fra vinduet, og alle så ut. Redd utenfor på vinduskarmen var det satt opp det morsomste fuglebrettet noen av dem hadde sett! Det hadde tak og hvitmalt gjerde og mange små rom med all slags fuglemat i, frø, korn, poteter, brødbiter, og i en liten pose var det fett og talg. Et hjørne av brettet var fylt med sand, ”for det liker fuglene å base i,” sa Turid.

 ”Finn har laget brettet, og Turid har greid med maten og posen med fett,” sa mor. ”Og...” ”Hysj!” sa bestefar ivrig (enda han burde sagt takk!) ”Se der! Der sitter det en alt! Tro hva det er for en?” En blågrønn liten fugl hadde slått seg ned på brettet. ”Et øyeblikk,” sa mor og snudde seg mot bordet. Så gav hun bestefar en stor pakke. ”Værsågod, bestefar!” sa hun, ”se etter selv, og god jul!” Bestefar åpnet pakken, og der var en stor, flott fuglebok med bilder av alle slags fugler.

 ”Nei, nå mener jeg!” sa bestefar overveldet, ”nei dette var julegave. Åssen kunne dere nå vite ---?” ”Hysj, bestefar!” sa Finn, ”der er en til! Rød i brystet, svart på vingene.” ”Ja, se den du! Hva kan det være? Hvor har vi bildene da? Der er den! Ser du her, Finn, her står navnet, jeg må ha brillene først, jeg.” ”Silkestjert,” leste Finn. Han og bestefar ble så ivrige at bestefar glemte å takke for gaven. Men mor så jo godt hvor glad han var for boka.

 Hele dagen så lenge det var lyst, satt bestefar i vinduet og studerte fuglene. Det var nesten ikke råd å gå i dørene lenger. ”Hysj,” sa det borte fra stolen. ”Skrem ikke fuglene!” ”Kom hit og se --- gå stille!” Ikke et ord hørte de om gikta!

 Ja, det var noe til julegave!

Back

Du får ikke kopiere grafikk fra mine sider!