|
Juleglans
og innmatkake
 |
Det
peneste juletreet je har sett i mitt liv, var juletreet i Svingen.
Og det juletreet vart penere og penere får hårt år. Det rakk
helt oppi taket og var dryssfullt ta glitter og glasskuler, papirkørjer
og lys.
Åtte
daer før jul pynte dom juletreet i Svingen : Mæinn og kjærringa,
den vaksne sønn og de tre onga. Og æille vi andre onga som bodde
i grenda omkring Svingen, fekk vara med og sjå på.
”Sett
dekk pent på senga nå, så skal de få sjå på,” sa kjærringa.
Og vi klompe øss i hop oppi senga, skubbe og fløtte øss, så
det skulle bli plass tel æille. Vi sa itte et ord, vi bærre såg.
Helt tel det var noen som banke på ruta og ropte navnet våres.
Det var utsendinger hemanifrå, store søsken som skulle få øss
telbars att tel hverdagen. Tel vedhogginga og kveldsgrauten og
skuleleksa. |
| Og
da var det itte moro å fortælja at vi hadde vøri i Svingen.
Ingen skulle gå dit, folket i Svingen var møkksamme og somme,
som kunne itte hæindtere penger, itte hadde dom gris så det vart
no julkveldsmat, vedtomt var det i skålen der nesten støtt. Og
et nytt klesplagg hadde itte onga der fått på mange år. Hadde
dom tjent litt ekstra tel jul, så kjøpte dom juletrepynt. |
 |
 |
Ӂffer
kæin itte vi ha slikt juletre som dom har i Svingen da?” kunne
vi onga seia der vi satt i tjukke gensera og åt blodklubb.
”Jo
– ville du heller sitta her og fryst og itte ha noe mat så
-.”
Og
det var forklaring nok for øss. Vi godtok den. For da skjønte vi
at vi hadde det bedre enn folka i Svingen. Vi hadde det bedre enn
mange andre og, hu mor delte ut en fleskebæta og litt mjølk tel
dom som itte hadde. – Slik var det å ha god råd, tenkte vi
onga der vi gikk i tusmørke og delte ut tel dom som satt ”trångt
i det”. Den gamle kjærringa inni skauen folde henda og gret da
vi kom, vi følte oss nesten som engler der vi sto ved døra og hørde
å snille vi var. Og den giktbrøtne kæillen oppå loftet i
Svestugua, hæin sa både takk og ære. |
|
Så
hadde vi bære Svingen att. Hu mor hadde sendt med ei pølse som
vi skulle levere der og.
”Men
det er vel itte stort hjelp i det, som greie itte å gjømme noe
tel julkvelden kjem,” sa hu mor da hu putte pølsa i kørja.
”Vi
kjæm med litt julemat vi,” sa vi da vi kom inn. |
 |
 |
”Takk
for det, legg pølsa på bordet,” sa kjærringa. Mæinn sette
fram stol ått øss, vi belaga øss på såmå takksamheten som vi
hadde møtt hos de andre som fekk julesmak.
Men
så flaug den vesle dotter der over golvet og slo opp døra ut i
den kæilde stua. |
|
Der
sto juletreet med den peneste og blankeste juletrepynten som
tenkjes kunne.Og så var vi onga like
fattige att.
Det
var oppi Svingen dom hadde juleglansen, tenkte vi.
Og
så gikk vi sakte hematt og åt innmatkaker. |
 |
Skrevet av Alf Prøysen (1914-70)
Back
To
bakgrunner kommer fra Irene.
Du
får ikke kopiere grafikk fra mine sider! |