Den vesle gutten og julenissetoget
Av Alf Prøysen

Det var en gang ei lita jente som skulle gå ned i stasjonsbyen søndagen før jul og se i butikkvinduene. Og som hun gikk bortover vegen, fikk hun se en liten gutt i grå klær som satt på snøplogkanten og slang med beina. Jenta stansa, for hun hadde aldri sett den vesle gutten før, og hun visste at når de var så små som han, så fikk de ikke lov å være ute alene etter det hadde blitt mørkt.

”Hvorfor sitter du her?” sa jente. ”For ikkeno akkurat,” sa gutten. Han hadde så tynn, rar stemme. ”Har faren og moren din gått ifra deg for å se på juleutstillingen?” spurte jente. ”Kom og bli med meg nå, så skal vi nok finne dem igjen,” sa hun og tok gutten i handa. Han hadde ikke votter på seg, men han var god og varm. ”Nå skal vi gå og se på alle nissene i butikkvinduet, vi,” sa jenta. ”Nisser? Hva er det for noe?” sa gutten. ”Vet du ikke hva nisser er?” lo jenta. ”Da skal du jammen få se det snart.” Og så gikk de til de kom utafor den store butikken. Der hang det nissemasker i alle vinduene, og i det største vinduet var det et tog. Et stort leketog, og i alle vognene satt det nisser, og toget hadde orntli lys og gikk gjennom tunneler og over bruer.

”Der ser du nisser,” sa jenta. ”Heter alle vognene nisser?” sa den vesle gutten. ”Nei da,” sa jenta, ”men de små mennene som sitter i vognene, det er nisser. Ja det er ikke orntlie nisser altså, for det er ikke noe som heter nisser, det er bare noe vi sier når det er jula. Det er bare bitte små unger som trur på nisser.”

”Sånne små unger som meg?” sa gutten, ”Da vil jeg jammen tru på nissene.” ”Morn, nisser!” ropte han. Og jenta ble helt paff, for alle nissene smilte og blunka med øynene til den vesle gutten. Alle som sto og så på, sa ”Neimen du store verden, tenk at nissene kan blunke med øynene og smile. Ja, nå finner de på mye rart for å lokke penga av folk. Men jammen var det moro. Nå skal vi stå her og se om nissene snart smiler igjen.” Men nå satt nissene akkurat som før, stive i ansiktet med røde, små luer, og kjørte inn i tunneler og ut av tunneler. Og en av de minste nissene som satt i den siste vogna, holdt på å dette ut. Hver gang toget skulle svinge opp på brua, så lente nissen seg mer og mer over på sia.

”Pass deg så du ikke detter ut, nisse!” ropte den vesle gutten. Og nissen gjorte et kast på seg og satte seg rett og fint midt i vogna. Og nå ropte folk ende over seg. ”Maken til morsomme nisser! Ja, i år har de jammen vært flinke til å lage vindusutstilling her! Nå skal vi se om de andre nissene gjør noe rart.” Men nissene bare satt så stive som pinner og kjørte over bruer og forbi små stasjoner. ”Er det ikke en nissestasjonsmester her da?! sa gutten. ”Nei, det er nok ikke det,” sa jenta. ”Det kan vel hende,” sa gutten. ”Titt deg, nissestasjonsmester!” ropte gutten. Og med en gang kom det ut en liten stasjonsmester og blåste i fløyta si, og smatt inn igjen nesten før noen hadde sett ham.

”Nei, men det var nå det morsomste!” sa de som sto og så på. ”Det må være noen som dirigerer det hele inne fra butikken. Vent litt nå, så kommer han nok ut igjen.” Men stasjonsmesteren kom ikke ut igjen. Og toget gikk i kroker og svinger. Gjennom tunneler og over bruer. ”De må da bli slitne av å kjøre slik og aldri stoppe,” sa gutten. ”Sånne tøynisser blir vel ikke slitne vel,” sa jenta. Og de voksne lo. ”Det der er jammen en troskyldig liten gutt,” sa de. ”Tenk at han tror nissene er levende.” ”Jeg tror det jeg vil, jeg” sa gutten, ”og nissene er slitne nå. Nå kan dere stoppe!” ropte gutten, og akkurat da stoppa toget.

”Å, det begynner nok snart å gå igjen,” sa folkene som sto og så på. ”Vi får stå og vente.” ”Det begynner ikke å gå igjen nå vel, jeg ba dem jo om å stoppe,” sa gutten. ”Så får du be dem om å kjøre videre også da!” sa folkene, for nå begynte de nesten å bli sinte på gutten. ”Ja, så kjør videre da hvis dere vil,” sa gutten, ”men nå må jeg gå hjem.” Og så begynte toget å kjøre igjen. Og jenta tok gutten i handa, og så gikk de bortover vegen. ”Nå får du si meg hvor du bor hen, da” sa jenta. ”Jeg bor i nisseland!” lo gutten. ”Jeg er en liten nisse!”

”Å nei da!” sa jenta, ”Men åssen kunne du få nissene til å smile og gjøre akkurat det du sa til dem?” ”Det hadde vel du greid også, det?” sa gutten. ”Nei, det hadde jeg vel ikke,” sa jenta. ”Å nei, du hadde vel ikke det. Men det var nå nære på,” sa den vesle gutten. ”Morna! Takk for i kveld og god jul!” sa han og sprang inn på en sideveg og ble borte.

Lallas side er stengt.

Du får ikke kopiere grafikk fra mine sider!