Den vakreste julegranen
av Frid Ingulstad

Lille Lodin fjøsnisse satt seg på stubben, dro frem kaffekjelen og hengte den over varmen mens han sukket oppgitt. Nå hadde han lett i hele dag, men ennå hadde han ikke funnet et eneste brukbarn juletre! Overalt rundt ham sto bare nakne trestammer fra digre skogstrær. Alle de små og mellomstore var tatt allerede. Han tapte nok i år igjen, tenkte han mismodig. De andre ertet ham og sa at det var fordi han var så liten. – Akkurat som det har noe med saken å gjøre! mumlet han oppgitt.

Hver jul de siste årene hadde alle nissene i bygda konkurrert om hvem som klarte å finne den fineste julegranen. Hvert år hadde de store nissene, Brage, Åsulf og Floke, vunnet. De var så overlegne og kry at det ikke var til å holde ut! I år hadde Lodin bestemt seg for at han skulle vinne, koste hva det koste ville! Om han så skulle lete i dager og netter og dager igjen, skulle han ikke gi seg før han fant det vakreste treet.

Men hvor mye han enn lette, var det noe galt med alle trærne han fant. noen manglet grener på baksiden, andre hadde for få i toppen, flere var for små, mange var for tynne og pistrete, og atter andre var altfor brede, så det måtte så mange nisser til å komme rundt at de ville bli nødt til å hente nissene i nabobygda også!

Hvis han bare kunne begripe hvor Brage, Åsulf og Floke gikk for å finne de flotte trærne! tenkte han motløs. Det kunne umulig være her i traktene, for nå hadde han vært overalt.

Han slurpet i seg den kruttsterke kaffen, gomlet på lefsen han hadde hatt liggende i skreppa, og fant ut at han var nødt til å gi seg for i dag. Dagslyset varte ikke lenge nå ved juletider, snart ble det kveld, og selv om Lodin kunne se i mørket slik som de fleste andre nisser, var det vanskelig å se om en gran var fullkommen eller ikke.

Mismodig pakket han sammen sakene sine, slukket bålet, ryddet bort etter seg, slengte skreppa over skulderen og bega seg på hjemovervei.

Da han skulle skrå over tunet hjemme på nissegården, fant han ut at han kunne slå av en prat med Sigvat Snømann før han gikk inn. Sigvat sto der ensom og alene; det var ingen andre som tok seg tid til å prate med ham. Brage, Åsulf og Floke pleide å erte Lodin for det også.
”Næh! Se på han”! ropte de. ”Snakke med en snømann, da gitt! Får du svar, Lodin?” ertet de og lo av full hals.

Lodin forsøkte å la være å bry seg om det. Han visste at Sigvat Snømann skjønte hva han sa, og noen få ganger hadde han til og med fått svar. Men det nyttet det ikke å fortelle de andre, de bare så undrende på ham.

Raskt tråkket han seg vei bort til snømannen, satte lykten fra seg i snøen og så opp. – Hvordan har du det, Sigvat Snømenn? spurte han vennlig. Sigvat Snømann bøyde seg litt nærmere; han hørte dårlig på det høyre øret. – Nei, er det deg, lille Lodin? svarte han godmodig. – Jeg synes du ser litt oppgitt ut i dag?
Lodin nikket. – Jeg har vært ute i skogen i hele dag og i hele går og i hele forgårs og lett etter et vakkert juletre, men det er ingen igjen. Menneskene må ha hugd alle sammen!
- Nei, sier du det, det var da leit. Og dere som skal ha konkurranse om å finne det fineste juletreet!
Lodin sukket tungt. – Hvis jeg bare visste hvor de andre finner så fine juletrær bestandig! Jeg har ikke lyst til å gi meg.
- Nei, det må du ikke! Selv om det ser mørkt ut, må du ikke gi deg. Det er klart at det finnes mange fine juletrær fremdeles.
Lodin ristet oppgitt på hodet.
- Det står bare nakne trestammer fra stortrærne igjen. Jeg har ikke sett en eneste liten gran med fine grener.
- Da har du ikke lett godt nok. Vakre juletrær finnes overalt.
- Hvordan kan du vite det? kom det forundret fra Lodin.
- Jeg har sett det.
- Du? Du som bare står her stille fra vinteren kommer og til den går?
Sigvat Snømann nikket høytidelig. – Nettopp. Til vinteren går. men har du noen gang tenkt over hvor det blir av meg når snøen smelter?
Lodin ristet uforstående på hodet. – Da blir du vel bare til en vannpytt?
Sigvat Snømenn smilte. – Da blir jeg til en vannpytt, ja. En vannpytt som fordamper i solvarmen og blir til en sky. Og som en sky svever jeg over skog og mark to får med meg det meste. Inntil det blir en ny vinter og jeg faller ned på jorden igjen som snø.
Lodin stirret på ham med kulerunde øyne. – Er det sant?
Sigvat Snømann lo. – Ser jeg ut som jeg lyver?
- Nei! skyndte Lodin seg å forsikre ham. – Hva ser du når du svever oppe på himmelen blant alle de andre skyene? spurte han ivrig.
- Da ser jeg vakre skoger, fjell og daler, hus og gårder, jorder og beitemarker.
- Juletrær også? kom det ivrig.
- Juletrær også.
- Hvor? utbrøt Lodin begeistre.
- Det vil jeg bare fortelle deg på én betingelse.
- Ja! Hvilken da?
- At du lover ikke å hugge treet ned, men får nissene til å gå rundt det ute i naturen isteden.
Lodin så betenkt på ham. – Men tror du de vil det? kom det tvilende.
- Ja, det tror jeg. I hvert fall hvis du minner dem på at menneskene tar så mange trær at dere bør la noen få stå igjen.
Lodin nikket ivrig. – Hvor er det?
Sigvat Snømann rettet seg i ryggen, snudde litt på hodet og pekte med kosteskaftet mot sør. – Du behøver bare å gå 100 skritt fra gården her og bort til treklyngen ved den lille knausen. Bak de store granene står det vakreste juletreet du noen gang har sett.
Lodin var ikke sen om å snu seg og legge i vei. – Tusen takk skal du ha! ropte han over skulderen. – Du skal få noe av meg når jeg kommer tilbake. En julegave! la han opprømt til. – Ørevarmere som du kan ha på deg når du fryser!
Sigvat Snømann smilte fornøyd. – Takk, det vil jeg gjerne ha.

Lodin fant treet med det samme og var bare forundret over at han ikke hadde oppdaget det før. Sigvat Snømann hadde rett; det var den vakreste julegranen han noen gang hadde sett!

Opprømt og lykkelig løp han rett bort til låven der nissene holdt på å samle pakkene som skulle kjøres ut på sleden julaften. – Jeg har funnet det vakreste juletreet! ropte han glad.
Nissene stanser i arbeidet og stirret skeptiske bort på ham.
- Det tror jeg ikke, svarte Brage mutt. – Vi har lett alle steder, og det er ingen fine juletrær igjen.
- Dere kan få være med å se det. På én betingelse, la Lodin ivrig til.
- Betingelse? utbrød en av nissejentene forundret. – Hvilken da?
- At vi ikke hugger det ned, men går rundt det der det står.
- Skal vi ikke pynte det? kom det uforstående fra en av de andre nissejentene.
Nei, svarte Lodin hemmelighetsfullt. – Det er noen som har pyntet det allerede.
Alle sto stille og stirret forbløffet på ham.
- Kom! sa en av dem utålmodig. – Jeg vil se det med én gang!
- Det vil jeg og! ropte en av de andre begeistret.

Ikke lenge etter var alle nissene på vei ned låvebrua. De stormet ut i løssnøen og tråkket seg vei etter Lodin, som gikk stolt og lykkelig foran. Det gjorde ikke noe om han var den aller minste av dem, tenkte han. Det var han som hadde vunnet!

Da de nådde frem, stanset de og ble stående forbløffet og stirre i ærefrykt på grantreet.
- Det er sant! hvisket en av dem forundret. – Det er verdens vakreste juletre!
- Og det er noen som har pyntet det allerede! la en av de andre overrasket til.
Lodin nikket stolt. – Med det fineste glitter som finnes, laget av rim, snø og måneskinn!

Back