Det var en gang en snømann som ble lagd i januar,
Han hadde hatt og votter, jeg skal si deg han var rar,
og nesa var en gulerot, den største jeg har sett,
og inni armen holdt han flott en bustepinnbukett.
         ”Er du fin nå?” spurte ungene.
         ”Å ja, jeg skulle mene det,” sa’n Bustebartepinn.

Så dansa alle ungene og sang å hei og hu,
og dagen gikk og kvelden kom, og klokka den ble sju.
Da måtte alle inn igjen og sove lite grann
og rope gjennom ruta til sin Burstebartemann.
         ”Er du trett nå?” spurte ungene.
         ”Å ja, jeg skulle mene det,” sa’n Bustebartepinn. 

Men natta kom med stjerneskinn og måne rund og pen,
og hver gang månen smilte, smilte Bartepinn igjen.
Så tegner månen ring rundt seg, du vet hva det betyr?
Nå blir det snø og sludd og vind og slapsevær og yr.
         ”Har vi snødd deg ned nå?” spurte snøfillene.
         ”Å ja, jeg skulle mene det,” sa’n Bustebartepinn.

Og dagen etter sto han der med snø på nesa si,
og hatten hadde blåst sin vei, men han var like blid.
Og ungene de lo og sprang og sang å hei å hå!
Og Bustebartepinn sto mer og mer og mer og mer på skrå!
         ”Detter du nå?” spurte ungene.
         ”Å ja, jeg skulle mene det,” sa’n Bustebartepinn.
         Og så datt’n.